umodent dikt #1

Innestengt i et trykkammer

hvor luften

er erstattet av

mitt døende hjertes siste adrenalin.

Kontrollspakenes beserke kramper vil definitivt gjøre slutt på meg

nå som personen

som alltid har styrt dem

er borte.

Jeg tar frem bilder og kikker inn i en annen verden hvor et jeg jeg ikke kjenner smiler mot noens kamera, lar den mekaniske dingsen blinke, pipe, putre, låse fast fargene og lyset fra et øyeblikk som ellers ville vært glemt, pusle sammen megapiksler til minner om et sekund hvor x personer befant seg i/på/ved y og gjorde z - kun et sekund fanget på et flatt display hvor milliarder av øyeblikk aldri fikk opptre

synet av øyeblikket senker en tåke, skyer av minner som knapt kan sees og aldri igjen gripes tak i, kun et uendelig, transparent, utydelig, taust kaos av tider

et røykfullt lager hvor du alene er innelåst og hoster av den skadelige giften: besteforeldrenes begravelser, foreldrenes skilsmisser, kjærestens bedrag, vennenes manglende forståelse, kjæledyret som ble påkjørt; du er alene her inne

hoster og harker så spyttet treffer bildene, ser dem stadig mer uklart, de skygges etterhvert av erkjennelsen om at du aldri kan ha med deg et annet menneske inn her

den flotteste julepresangen og den beste ferien, din første øl og din første kjærlighet, lillebrorens fødsel og alle de gode, de aller beste, de er forsvunnet inn i monsteret

jeg glemmer fordi jeg prøver.