Myte

Han var overhvelmet; han klatret opp i treet. Med fryd og iver heiste han seg opp, bit for bit, til den nærmeste grenen var nådd. Det var her han fant det han trengte: Enda to grener som sprang ut av den store han selv satt på. Fra dem skulle han henge genseren sin, den han hadde strikket for tre dager siden. Da han hadde krøpet langsomt bort til de to utstikkende grenene og satt seg i midten, tredde han ermene forsiktig nedover dem. Genseren hans var ganske transparent, da han hadde strikket den løst og full av store hull, slik han likte klærne sine. Ikke skulle hudens skjønnhet bortkastes ved å sperres borte fra det blotte øye. Han senket seg sakte fra grenen og lot armene gli ut av genseren til han mykt traff bakken. Genseren hang igjen i treet. Buksen gjenstod.

Noen meter unna treet (kanskje tolv eller tretten) lå en harmonisk dam. Rundt den hadde naturen spredt trær og dannet fruktbar jord for diverse livsformer.Nå skulle skogen forhekses.

Først på sine knær, så på alle fire, så flat på bakken. Han smøg som en rot fra treet langs etter gresset hvor grønnheten gradvis ble om til fuktig jord. Etterhvert ble grunnen glattere, og det var annerledes å slepe seg. Mens han gled frem til vannet ble buksen hans, tomme for tomme, dratt av. Han rakk ikke dammen med den i behold.

Komplett og selvforenet stanset han rett ved dammens ytterpunkt, hvor jorden var frodig gjørme og vannbredden startet. Gjørmen hadde belagt hans vesen, farget ham med gaia. Rett over den klare vannflaten strakk han sitt hode og lyttet. Da trærnes fortelling var over, vendte han hodet ned og betraktet deres ansikt.