Huset på prærien

Dette gamle huset er ganske gjennomsnittlig. Det er ikke direkte stygt, men langt fra vakkert. Jeg ville ikke kalt det middels pent engang, det er kanskje litt under gjennomsnittet. Det står på en gård, omgitt av myr, gresset som en gang ble trakket på og spist av dyr. Nå er gresset kun gammel mose, fuktig og bløt; ingen dyr trakker på det lengre. Dette husets farge er udefinerbart, mest fordi sumpen rundt er innhyllet i en mer eller mindre permanent tåke. Kanskje lever huset sitt eget liv, for det høres; det luktes; det puster tungt og knaker selv på vindstille dager. Svært få nærmer seg dette huset. De siste livsformene som oppsøkte det var tre gutter i alderen 9-12, som egget hverandre til å gå inn i det. 

Ingen av dem turde.

Hender og føtter.

Kollokvielederen min sa hun måtte betale for utskriftene selv. For vi satt der og forventet utskrifter. De skulles deles ut; vi skulle beholde dem. Og da tenkte jeg, hvilken bagatell - hun nevner dette sikkert bare for å dekke den pinlige stillheten som ellers ville vært.

Min dag fortsatte i en positiv retning. Forelesingen ble avlyst og jeg fikk tid til å lese. Jeg skrev en hel side på oppgaven min. Så dro jeg på studentsenteret og svømte litt. For å toppe dette leste jeg enda litt til rett etter å ha svømt, mens jeg nøt en velfortjent kaffe. Så fantastisk! Så fantastisk det er å føle seg litt effektiv for en gangs skyld! Og alt dette uten å måtte konversere med et eneste menneske! - jo ett, men kun ett! Og kvelden gikk ut på å møte gamle bekjente, gode venner og nye mennesker. Et utypisk døgn, altså.

Ubehaget framtred kun i denne siste delen av dagen. Jeg satt i en sofa, en tetthet av mennesker, og visste igjen at jeg er vist kommet på feil klode! Her er så underligt...

Å være effektiv er å glemme seg selv. Å bare dra ut og kjøpe blomstene selv.

Het ijskoud

Igår jobbet jeg et ti-timers skift. Heldigvis var det forholdvis rolig mesteparten av tiden.

Da en av servitørene hadde lunsjpause satt jeg og pratet med henne. Hun kikket mye ut av de svære glassrutene i restauranten og virket ganske distansert. Hun sa:

I heard it's gonna snow again, tonight.

Jeg sa jeg hadde vanskelig for å tro det, siden det hadde regnet i hele dag og det virket som om temperaturen hadde stabilisert seg.

Hun kikket fortsatt ut på isrestene, som var grå og tilskitnet av grus og trafikk. Plutselig ble den lille nederlandske røsten hennes skjelvende.

I can't take it anymore. I hate this snow.

Jeg ble taus. Da kom tilfeldigvis en annen kollega bort og sa, med sin maskuline, svenske stemme:

You're always so emotional. You're crying all the time.

Jeg hadde ikke opplevd henne på denne måten før, så jeg visste ikke om han tulte.

De ti timene strakk seg over en halv dag og en hel kveld. Det regnet fremdeles da jeg gikk hjem, så jeg bandt skjerfet rundt hodet for at håret mitt skulle bli minst mulig vått. Jeg skilte lag med den svenske servitøren ganske fort, han sa jeg måtte sove godt. Det tok litt lengre tid enn vanlig å komme seg hjem fordi jeg forsøkte å ikke skli på isen.

Idag våknet jeg, veldig godt uthvilt og klar for en ny dag. Da jeg kikket ut vinduet ble jeg litt sjokkert, litt berørt. Det hadde lagt seg ny snø over byen. Umiddelbart tenkte jeg på noe min nederlandske kollega hadde sagt dagen før, at når solskinnet kom skulle hun kjøpe seg ny kåpe.

Objektiv

Kvart over ti, lørdag kveld

endelig befridd fra mitt skjell

En kyklop og en gigant

spilte Yatzi med meg, og vant.

Etterpå dro vi ut og skilte lag. Jeg oppsøkte det nærmeste utestedet med prosjektor. De viste en film fra 80-tallet som handlet om hvordan menneskeheten har gått fra en nomadisk til en sivilisert tilstand. En del av klippene var bare portretter av mennesker som stod helt i ro og stirret rett inn i kamera. Jeg stirret tilbake, rett i øynene på disse ukjente, tause ansiktene som beskuet meg. Men uttrykket og holdningen deres virket liksom de stirret rett inn i mitt mørke hjerte. Jeg har ikke et mørkt hjerte, men dette gjorde de likevel. Det minte meg om det å stirre inn i et speil, i øynene på betrakteren der. Bak speilet er en skjerm som projiserer et bilde. Et rasjonelt sinn kan umulig fastslå om det er en illusjon eller sannhet. Men denne speiltilstanden var veldig lik den jeg opplevde foran veggen som fikk filmen vist på seg.

Da jeg dro ut igjen var ikke filmen over enda. Det var ikke så viktig å få med meg slutten. Istedet gikk jeg med hodet vendt direkte opp mot himmelen hele veien hjem igjen. Når jeg tenker tilbake på hjemturen nå, tenker jeg på en japansk myte om en skog-gud som fikk hodet kappet av. Den stakk da halsen sin inn i himmelen og lot himmelen samle seg rundt den i en ball, til himmelen ble dens nye hode. 

Imorgen sitter jeg sannsynligvis på en flyplass og spiser en makibit mens jeg tenker på den nye Comme des Garcons skjorten min.

Omtrent midtveis i livet havnet jeg i en mørk skog.

Og selv om det var herlig å ha unnslippet byens metafysikk,

synes jeg å ha mistet mitt tidsperspektiv.

Hadde jeg stirret på hordene av kjelkefarende barn

(disse kortvokste skapningene som vrælte

mens de svingte og bremset

som profesjonelle Mario Kart Wii nerder)

siden mine øyner først åpnet seg,

eller hadde jeg knapt hatt tid

til å røyke en Lucky Strike,

hadde jeg på jobb knapt hatt tid til å

karamellisere toppen på en liten porsjon créme brûlée.

Jeg slengte kappen over skulderen

og sprang forbi de tre udyrene som forsøkte

å nekte meg adgang.

Én av dem satt på alle fire,

men kunne likevel tale i alle slags tunger.

Min kompanjong, en ekte klassiker,

stod trofast ved rulletrappen og ventet.

Jeg var overrasket men lettet over at de hadde innstallert en rulletrapp ved Helvetes inngang.  

Erklæring

Opprettelsen av en ny blogg trenger, i sin aller første post, en grunnlov. Et fundament.

Tanken bak er i grove trekk at den skal stå som en slags fiktiv dagbok. 

Jeg er også veldig glad i intertekstualitet, så her gjelder det å være på vakt.

Jeg erklærer herved bloggen aktiv.