Eva Rosas Brev

Brevet ditt, konvolutten med innholdet

som tidligere nevnt, "et komplekst filosofisk verk"

et filologisk kaos, et enigmatisk arbeid

Din konstruksjon av en labyrint hvor hekkene ser tilfeldig plassert ut

tilsynelatende uinntagelig, uløselig

Likevel fryktelig innbydende.

Geniet ser ikke sitt eget speilbilde i verket,

ser bare en dunkel, svulmende bunke papir,

men fornemmer at det hele må stå sammen; må sendes enhetlig; helhetlig.

Dette rå, oppbrutte verk viser til en ufattelig realistisk virkelighetsgjengivelse;

en mimesis hvis fragmentariske struktur er metafysisk,

den overordnede systematikk utilgjengelig for oss dødelige.

Virkeligheten, tid og rom,

oppleves ikke lenger som en lineær strøm,

er nå ikke lenger et samlet hav av informasjon,

vår virkelighet når oss kun delvis, oppstykket;

vi inntar ikke, vi fordøyer ikke, vi bare treffes av disse bølgene

og forsøker gang på gang å yte motstand, å penetrere det sanselige,

men denne standhaftighet kulminerer kun i en håpløs, statisk knitring,

en forståelse så knapp at den dreper pågangsmotet og føder talløse nye tankerekker;

et big bang av informasjon; virkeligheten sprengt i fillebiter og gjenoppstått;

hvert sekund er et slikt big bang; hvert sekund er tusen slike

og i denne virkeligheten er det meningen at oss dødelige

skal forstå oss selv.

Helheten

Jeg fant en novelle som jeg må si jeg synes virker litt ukomplett, eller, fragmentert? Nei, tull. Den står her i sin helhet, problemet mitt med den var bare nettopp det; hvor var liksom helheten her.

Det er iskaldt, tenker han og klamrer jakken rundt seg, fortsatt blir han kaldere likevel, solen som hadde truffet ham i ansiktet før han gikk ut var bedragersk.

En litt kvalm, kjent følelse hadde inntatt kroppen hans denne dagen, han var sikker på at det var på grunn av været, at kroppen hans kjente igjen dennes årstiden og ble dårlig av assosiasjonene, minnet om hva som hadde hendt på denne tiden for tre år siden.

Han tenkte litt på hva han skulle gjøre etter han hadde fullført møtet med en venn, men fant tanken utilgjengelig og vekslet på den: Hva skal jeg gjør akkurat nå? - Nei, nå er jeg jo på vei dit.

På tilbakeveien var tanken fremdeles like utilgjengelig, selv om tanken nå gjalt nuet: Hva skal jeg gjøre nå?

Så satt han bare innendørs uten å gjøre noe.

Man kan slå seg til ro med tanken om at hverdagen ikke er helhetlig - eller livet for den saks skyld – hvilket kanskje er grunnen til at så mange av oss behages av den helheten man kan finne i musikk, mattematikk, litteratur, fotografi, matlaging... Jeg finner trygghet i enhetens helhetlighet - denne kortteksten gav meg litt angst. Hvem skriver vel sånt noe tull, vi burde umiddelbart forkaste disse halverte endene som treffer oss med motstand; tenk bare hvor farlig en saks blir straks man brekker den i to deler. Helt ubrukelig blir den også.

Eva

Klikk-klikk-klikk, den assosiasjonsrike lyden av en trillekoffert, alltid akkompagnert av et menneske på vei til eller fra et sted; der stod hun - kofferten bak henne - i sin vinrøde kåpe, leppestift, sorte og markante briller, velordnet og levende hår; blikket stod, fremfor alt (henne, kofferten hennes), på egne ben. Hun stod der som summen av alle sine erfaringer, klar for hva hun enn hadde i vente. Dette levende portrettet av en ung kvinne stod altså framfor meg og tilbød meg sitt blikk, sine ord. Minnet er forhøyende. Jeg blir rett og slett trippet ut.

I en stasjon på metroen opplevde en kjent person noe lignende som han i etterkant beskrev i noen veldig få ord som senere skulle bli ubegripelig berømte. Selv har jeg funnet den samme situasjonen, tror kanskje jeg har vært akkurat der og sett nesten akkurat det, bare i en litt senere og svakere utgave. Da fant jeg det slik at ingen av de tilstedeværende virket som om de visste hvorfor de var det. Altså, ingen visste hvorfor de var der. De visste nesten ikke hvor de i det hele tatt var.

Jeg derimot er tilbake i Bergen, etter å ha vært på Vestfrik i Sveio en liten stund. Med andre ord er de nedelandske byene mine i SimCity blitt enda mer folkerike, Mii'ene mine i Wii Sports har gått betraktelig opp i skill level i boksing og bowling, de ti første kapitlene av Don Quijote er lest og kjæresten min har laget sjokoladekake med meg. Og så har jeg lest noen interessante essays. Et norsk essay fra 1890 om en kokebok slo meg som kjempeartig, og jeg skal begynne å skrive en oppgave om dét og et Virginia Woolf essay denne uken. Men én ting om gangen; først tar jeg på meg skoene og gjør meg klar for å dra. Jeg har sluttet å røyke. Utover dét velger jeg å ikke dele mer av det personlige livet mitt med internettbrukere. Ignorer tanken om at ingenting er ekte, bare gjør det. (jf. første innlegg, "Erklæring"). 

Hun har sluttet å glede seg til gode måltid. Vi bør alltid glede oss over god mat. Hun sluttet. Vi gir tapt. Uff, sådan kan Guds barn ha det i denne verden.