Gresset er ekstremt tørt, så det neste knaser under føttene hans. Jorden under er hard og sprukket, bortsett fra de områdene som vætes av sprinkleranlegget. For noen timer siden stod han der ute mens han hadde en telefonsamtale. Han er fremdeles barbent. Nå går alt mye saktere, siden det er natt og han egentlig ikke vet hva han gjør. Han ser så vidt noe som helst, og kommer ikke til å huske noe av hva han har sett når han våkner. Men hva vil vekke ham, når selv den stadig økende lyden av syngende gresshoppere ikke gjør det? Muligens hans egen pust, siden den er kjøligere enn natteluftens varme fuktighet. (Eller kanskje kommer Scruffy nysgjerrig snikende og slikker ham på leggen)

Men nå har han gått så langt bort fra huset at det knapt synes som et fjernt lys gjennom de tettvokste buskene. Ville noen klart å se smilet som breide seg over ansiktet hans hvis han våknet nå?

01 01 10

Broen var revet ned. Visstnok var den en gang blant jordens største. Jeg hadde turistet vestsiden først, nå var jeg usikker på retningen jeg skulle fortsette i. Så dyrebar denne byen var, slik et tap i dens historie, ruinene praktfulle. Hver bygning inneholdt representable, særegne minner, historier i full detalj. Så mye lys, så mye kultur. Stadig nye farger, tykke konturer, inntil stopp - inntil de selv stanset dem. Der fløt elven, der var maten, her produserte de bilder - der levde de egne liv i skjul, her i offentlighet. Alle monumenter reist på seg selv, all teknologi basert på natur, alle transportmidler imitasjoner av dyr, intet skille mellom tid og rom egentlig, kun i praktisk tankegang (i svært få områder).
Jeg frykter ikke å bli til støv, lik dem. Jeg frykter å aldri bli funnet.