Broen var revet ned. Visstnok var den en gang blant jordens største. Jeg hadde turistet vestsiden først, nå var jeg usikker på retningen jeg skulle fortsette i. Så dyrebar denne byen var, slik et tap i dens historie, ruinene praktfulle. Hver bygning inneholdt representable, særegne minner, historier i full detalj. Så mye lys, så mye kultur. Stadig nye farger, tykke konturer, inntil stopp - inntil de selv stanset dem. Der fløt elven, der var maten, her produserte de bilder - der levde de egne liv i skjul, her i offentlighet. Alle monumenter reist på seg selv, all teknologi basert på natur, alle transportmidler imitasjoner av dyr, intet skille mellom tid og rom egentlig, kun i praktisk tankegang (i svært få områder).
Jeg frykter ikke å bli til støv, lik dem. Jeg frykter å aldri bli funnet.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar