The Sand burial of the Ego

Jeg lurer på om man i våre dager kan si "Hei, jeg dropper semesteroppgaven; jeg klarte ikke helt å relatere den til livet mitt."

Om dette imidlertid blir aktuelt, er det nok på HF at det først slår gjennom.

Man kan iallefall kalle det nederlandske språket en stimulerende øvelse for munnen.

Hem-hem.

Sunday is the cruellest day, weeping

Tulips out of the flat land, raining

Memory and desire, sinking

Dull roots in spring dirt.

Monday is the finest day

it is as if every week is the start and the end

of an entire tragedy

Om Forrige Innlegg

Forrige innlegg slår meg (skuffende nok) å havne inn under kategorien Postmodernistisk Søppel.
Eller, om jeg skal feste merkelappen selv: Fjas og Mas.

Det er et stort mirakel hvordan ens egen skrift kan morfe fra en opplyst gudinne til en sliten prostituert (ingenting vondt ment mot dere som leser dette og faktisk er en av delene, metaforen var ment like sjeleløst som f.eks. vår venn "kniven i skuffen"; den som definitivt ikke er den skarpeste). Når skal man slutte å skrive? Jeg gir meg som oftest idet siden blir tom. Jeg forsøker å unngå setninger som begynner med «Jeg er», spesielt de ikke-nedsettende; men...

Jeg er en trøtt skjøge selv: uansett hvilke jobber jeg kaster meg inn i får jeg aldri betalt. Det mest slitsomme arbeidet er det som både er ulønnet og ikke-veldedig. Belønningen kommer alltid i en helt urelatert episode, vanligvis i de fjerneste og mest utypiske livsituasjonene. Den krever at man alltid lytter.

Identitetskrisen - en hverdagsituasjon

"Er denne identiteten en erstatning for noe?"

Nice first sentence. Ha ha! I think I have a first sentence, Leonard. See you later!

Nåh, vel, vel, vel. Istedet for å sitere meg selv ordrett. Istedet for noe annet (hva?) holder jeg fast i denne identiteten. Jeg springer ikke lengre mellom ulike, men smiler til planleggeren min fordi den reflekterer så fint hvem jeg er. Men man finner så klart ikke alt i den. Jeg er kun alt når jeg sover.

Videoutkast 1

Rar dag

En metro igjen. Tok billig, farlig fly. Merket ikke at vi landet. Veldig skiftende, landet på Gardemoen/Kastrup men var i Nederland, Skulle finne overnatting på flyplassen som var et stort handlesenter. De hadde bra utvalg av billig, fersk mat. Rebecca var der, jeg lærte henne å si "Dank je wel."

Pineapple fibred veins

conjuring a chorus

"Little guy, little guy,

low down your head"

Galleriet hadde nye etasjer hvis man tok en spesiell rulletrapp. Billig, god asiatisk fast-food. Litt som Chinatown i Sydney, masse butikker og marked. Hvis man tok en annen trapp hadde de andre etasjene snobbete interiørbutikker lik de i Frogner.

Alle som sover avgir varme.

Innbydelser til lekerommet som er fylt av blå baller. Noen bader nakne i dem, noen hører på musikken sin og svømmer tilfeldig i ballhavet. Det er best å henge igjen klærne utenfor rommet hvor kun inviterte tillates. Man kan samtale lenge og mye, så lenge man ikke snakker om seg selv. Forskjellige drikker og glass henger på dimme speilvegger. Klokker er forbudte. Svart og hvit er forbudt. Iblant sovner man uten å våkne, ellers våkner man et annet sted og finner aldri ballrommet igjen.

Velsignelsen var over dem, men de forstod ikke å hente den ned.

Skitt under neglene. En kråke under dynen. Et hatsk tog.

En levende statue, bitter som lime. Hva sa den nå igjen?

Kun ett menneske holder hammeren som kan knuse mitt ishjerte til uendelig mange krystaller av sorg.

Hører du sorgen?

Den uler lyst, hvis du bøyer hodet ned til krystallene vil du høre deres samstemte hulking, deres lengsel etter å opphøre.

Det finnes et vindu hvor du kan kikke inn til meg, men alt der er tomme ark, tilsølte av kaffe og vin.

Ballade

I natt skrev jeg teksten til debutsingelen som det nye bandet mitt skal gi ut i nær fremtid.

Tittelen er enda ikke bestemt, men bandet ihvertfall skal hete "Thomas Thomas Thomas"

Everybody's an ashtray in the smoke

Dont bother Mrs. Misanthropy she's given up all hope

Why don't we resort to pipes and pot

Why bother be sent to The End to be Squashed up

and choked

(we all turn into meat)

It's of the shining offer of your hand.

Kiss myself in the mirror and reject the thought of who I really am

Is there any office for our hope

Can we ever resent to eat charcoal and soap

Will all of those questions be answered or seized

I hope somewhere they're waiting for us with a feast.

Jeg har kalkulert at sangen vil vare i ca. 2min med en del overture, mellomspill, en solo og gjentagelser av siste setning til musikken fader helt ut.

Etg.

Det dunket der hvor han bor

i hans sko

på hans bord

Det dunket fra hans kjeller

(der er det kaldt)

han vet ikke hvor

denne dunkingen bor

Nå slår han litt hardt

i sitt eget bord

Han tramper høyt

han roper ut ord

Han vasker klær i sin kalde kjeller

han bor ikke her

han lukter av klor

Det er ingen vinduer i hans kjeller

Han har en lang snor

til klesvask og sko

Nå sager han beina av sitt bord

kjenner kulden han tror

er kjellerens frykt

Dens manglende ord

Myte

Han var overhvelmet; han klatret opp i treet. Med fryd og iver heiste han seg opp, bit for bit, til den nærmeste grenen var nådd. Det var her han fant det han trengte: Enda to grener som sprang ut av den store han selv satt på. Fra dem skulle han henge genseren sin, den han hadde strikket for tre dager siden. Da han hadde krøpet langsomt bort til de to utstikkende grenene og satt seg i midten, tredde han ermene forsiktig nedover dem. Genseren hans var ganske transparent, da han hadde strikket den løst og full av store hull, slik han likte klærne sine. Ikke skulle hudens skjønnhet bortkastes ved å sperres borte fra det blotte øye. Han senket seg sakte fra grenen og lot armene gli ut av genseren til han mykt traff bakken. Genseren hang igjen i treet. Buksen gjenstod.

Noen meter unna treet (kanskje tolv eller tretten) lå en harmonisk dam. Rundt den hadde naturen spredt trær og dannet fruktbar jord for diverse livsformer.Nå skulle skogen forhekses.

Først på sine knær, så på alle fire, så flat på bakken. Han smøg som en rot fra treet langs etter gresset hvor grønnheten gradvis ble om til fuktig jord. Etterhvert ble grunnen glattere, og det var annerledes å slepe seg. Mens han gled frem til vannet ble buksen hans, tomme for tomme, dratt av. Han rakk ikke dammen med den i behold.

Komplett og selvforenet stanset han rett ved dammens ytterpunkt, hvor jorden var frodig gjørme og vannbredden startet. Gjørmen hadde belagt hans vesen, farget ham med gaia. Rett over den klare vannflaten strakk han sitt hode og lyttet. Da trærnes fortelling var over, vendte han hodet ned og betraktet deres ansikt.

Feriebilder

Min mor er her

alltid her

både her og der.

Se nøyere.

Hva ser du?

Fantasi og kløkt,

litteratur og mat,

ting går hånd i hånd.

Hva skulle de?

De gjør nettopp det de skal,

å få deg til å undre.

Å slå ballen er lett og fornøyelig,

å finne den når den lander i buskene...

Prisen for kreativ ufoldelse idag

er tid og ikke penger.

min vesle kusine

et blink med øynene

og du er blitt stor

Hvor ser dere,

hva ser dere?

vi er her

kjapt blir det mørkt

men ingenting overskygger et smil

Selv i total ensomhet

kan man føle seg som et stykke av verden.

Iblant blir det så mye at vi må stenge resten ute.

Tangenter på et piano

Utdrag fra "Faust"

Bekymringen* tar bolig i ditt hjerte

for hemmelig å avle smerte*.

Dens uro hakker på din fred, gjør gleden grå*,

og stadig nye masker* tar den på:

Den kan bli hustru, barn og hjem* - og dens register

er dolk og gift*, og vann og flammer;

du frykter slag som ikke rammer*,

og du begråter det du aldri mister.

Fra første del av Goethes tragedie, i gjendiktning ved André Bjerke.

Fotnoter:

Bekymringen - substantiv i bestem form, siden kun én bekymring finnes; den vi alle kjenner.

å avle smerte - sett at smerten er organisk materie og ikke et rent psykisk eller åndelig fenomen. Smertestillende fungerer dårlig på melankoli, altså snakker vi muligens om smerteavling i jordbruksammenheng heller enn i sammenheng med oppdrett av dyr. Smertefølelsen ligner ofte en dyptstikkende rot som ikke lett kan fjernes, heller enn levende vesener som kravler rundt i menneskesinnet.

grå - matt, nøytral, uten virkning.

nye masker - en gjentagende smerte kan være til stort besvær, men når den også dukker opp i nye former kan man for alvor frykte at fortapelsen kun er et spørsmål om tid.

hustru, barn og hjem - ingen kan garanteres disse gledene ved livet.

dolk og gift - begge deler, for å være på den sikre siden.

det som ikke rammer - mangel på hendelser kan godt bety like meget som reelle hendelser.

Vildanden

Jeg skal åpne deres øyner.

Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De fra ham lykken med det samme.

Far, jeg er ikke overspent.

Skal jeg bli ved å leve lenger, så må jeg se å finne helsebot for min syke samvittighet.

Du er min beste og min eneste venn.

Getting there is half the fun.

KLM markedsfører kampanjene sine profesjonelt. De byr på humane priser, men de tilbyr også så mye annet. De er ikke som Norwegian, som fyller en billig, rød plakat (for "rød-trikset" er billig, intet mer enn en stopp-effekt rødfargen har på øyet) med en assosiasjonsrik gjenstand, si en ost, og tre enorme siffer under som skal fortelle deg hva du må betale dem for en enveisbillett. Retorikken deres undervurderer mennesket, slik all avskyelig reklame gjør. De antar at man er for dum til å se hvilke horer de egentlig er. De skal selge deg "chip'n & dip" og annet fattigslig snacks til sjokkerende priser. Plutselig er flyturen like dyr som hvilken som helst annen. Kanskje er det kun et spørsmål om tid før flyvertene selv står på menyen ombord på de slitne, isolerte Norwegian-flyene. Er det dette vi vil at verden skal assosiere med det engelske ordet for "norsk", mine kjære landsmenn? De burde saksøkes knallhardt og styrtes i den norske jorden de så falskt kaller seg selv etter.

Etikk og estetikk går hånd i hånd i et firmas suksess. KLM, det vidunderlige nederlandske flyselskapet, er så mye mer enn bare et flyselskap. De er en agent for individets lykke.

Ikke bare er deres ærlige, nå tradisjonsrike og praktfulle estetikk mer enn grunn nok til å underkaste seg deres skjønne vesen. KLM ønsker faktisk å gi deg sjansen til å ta en tur til en svært overkommelig pris. Hva du enn finner på mens du oppholder deg i landet de trygt har fraktet deg til, ønsker de ikke å legge seg opp i. De vil kun gi deg den aller beste opplevelsen du kan ha på ferden til og fra ditt reisemål.

De nederlandske kvinnene, i sine klassiske blå drakter, står og ler og tuller mens de går gjennom sikkerhetsprosedyrene. De ser deg inn i øynene med et ekte blikk av hjertevarm omsorg og kjærlighet mens de viser deg hvordan du fester oksygenmasken til hodet. Fortvil ikke, passasjer - vi vil vokte deg som det uendelig verdifulle mennesket du er. Kapteinens harde skarrelyder høres på høytaleranlegget og gir deg den autentiske følelsen av kvalitet, av uoverlesset nasjonalromantikk; en enkel konstatering om at nederlenderene finnes de òg.

De understreker friheten din ved å tilby deg gratis hva som helst av drikke mens du er ombord. De er kun til for ditt velbehag, tenker du, når de så vennlig og sympatisk spør om du ønsker kaffe eller te. Du tilbys alltid en karamellkjeks til drikken din.

Når du kikker ut vinduet og blendes litt av solen synes de hvite skyene å se så mye mykere ut enn før; de står så naturlig i kontrast til den blå himmelen, og det slår deg kanskje nettopp hvilke naturelementer KLM har basert primærfargene sine på. Det er disse arketypene som har sin faste plass i mennesket, slik de har hatt fra den gang vi var aper, slik de alltid vil være selve drivkraften bak muskelen som får vårt hjerte til å slå. Du flyr; du er bokstavelig talt i himmelen. Nå smaker det godt med den sandwichen flyvertinnen gav deg. Nå høres musikken fra mp3'en din klarere enn noensinne. Det er først i denne konteksten at du ser det hele klart; du har tatt det rette valget. Hvilken triumf er det ikke å vite at du selv har tatt såpass mange riktige valg i livet til å ha havnet der du sitter nå: I et mykt sete på vei til befrielsen fra hverdagslivets press.

KLM forstår at mennesker elsker å ha det bra, og at med sin posisjon som kanskje verdens største flyselskap er de i stand til å tilby alt av trygghets- og velværefølelse til en rund, beskjeden pris.

Hør meg, kjære leser: om du en gang skal la noen fly deg til Amsterdam, la det være KLM! Av mine minner fra turen står KLM-opplevelsen som en helt egen ved siden av selve oppholdet. La deg ikke lure av overdådigheten du kanskje forbinder med første ord i navnet Royal Dutch Airlines - det er her snakk om en nasjonal tradisjon med over 100års flyhistorie og kundebehandling. De vet å behandle sine passasjerer som kongelige.

For meg er det vakreste ved KLM den blå overflaten som jeg assosierer med så mye godt. KLM bagen min er påminnelsen jeg bærer med meg i en ofte stressende hverdag om at det finnes noe ekte og godsinnet der ute i verden; det finnes alltid noen som bryr seg og vil ta vare på deg.

Hadde jeg bare vært verdig nok til å jobbe som flyvert for disse englene hadde jeg utvilsomt gitt opp alt og viet livet mitt hen til dette humanitære formål: Forsørgelsen av det moderne menneskets lykke. Ingenting kunne gjort meg selv lykkeligere. Jeg tar meg selv en gang i blant i å dagdrømme om å reise ombord med de blå helgener; jeg smiler mens jeg fantaserer om å reise, bare for å reise. Det ultimate ville vært å jobbe fast på en Airbus A380. Hadde jeg falt om død idet jeg trådde av flyet på Tokyo Narita ville smilet og KLM slipset mitt vært signalene til omverdenen om at jeg forlot livet i fullstendig takknemlighet.

Tot ziens, KLM. Ik hou van je.

umodent dikt #1

Innestengt i et trykkammer

hvor luften

er erstattet av

mitt døende hjertes siste adrenalin.

Kontrollspakenes beserke kramper vil definitivt gjøre slutt på meg

nå som personen

som alltid har styrt dem

er borte.

Jeg tar frem bilder og kikker inn i en annen verden hvor et jeg jeg ikke kjenner smiler mot noens kamera, lar den mekaniske dingsen blinke, pipe, putre, låse fast fargene og lyset fra et øyeblikk som ellers ville vært glemt, pusle sammen megapiksler til minner om et sekund hvor x personer befant seg i/på/ved y og gjorde z - kun et sekund fanget på et flatt display hvor milliarder av øyeblikk aldri fikk opptre

synet av øyeblikket senker en tåke, skyer av minner som knapt kan sees og aldri igjen gripes tak i, kun et uendelig, transparent, utydelig, taust kaos av tider

et røykfullt lager hvor du alene er innelåst og hoster av den skadelige giften: besteforeldrenes begravelser, foreldrenes skilsmisser, kjærestens bedrag, vennenes manglende forståelse, kjæledyret som ble påkjørt; du er alene her inne

hoster og harker så spyttet treffer bildene, ser dem stadig mer uklart, de skygges etterhvert av erkjennelsen om at du aldri kan ha med deg et annet menneske inn her

den flotteste julepresangen og den beste ferien, din første øl og din første kjærlighet, lillebrorens fødsel og alle de gode, de aller beste, de er forsvunnet inn i monsteret

jeg glemmer fordi jeg prøver.

Eva Rosas Brev

Brevet ditt, konvolutten med innholdet

som tidligere nevnt, "et komplekst filosofisk verk"

et filologisk kaos, et enigmatisk arbeid

Din konstruksjon av en labyrint hvor hekkene ser tilfeldig plassert ut

tilsynelatende uinntagelig, uløselig

Likevel fryktelig innbydende.

Geniet ser ikke sitt eget speilbilde i verket,

ser bare en dunkel, svulmende bunke papir,

men fornemmer at det hele må stå sammen; må sendes enhetlig; helhetlig.

Dette rå, oppbrutte verk viser til en ufattelig realistisk virkelighetsgjengivelse;

en mimesis hvis fragmentariske struktur er metafysisk,

den overordnede systematikk utilgjengelig for oss dødelige.

Virkeligheten, tid og rom,

oppleves ikke lenger som en lineær strøm,

er nå ikke lenger et samlet hav av informasjon,

vår virkelighet når oss kun delvis, oppstykket;

vi inntar ikke, vi fordøyer ikke, vi bare treffes av disse bølgene

og forsøker gang på gang å yte motstand, å penetrere det sanselige,

men denne standhaftighet kulminerer kun i en håpløs, statisk knitring,

en forståelse så knapp at den dreper pågangsmotet og føder talløse nye tankerekker;

et big bang av informasjon; virkeligheten sprengt i fillebiter og gjenoppstått;

hvert sekund er et slikt big bang; hvert sekund er tusen slike

og i denne virkeligheten er det meningen at oss dødelige

skal forstå oss selv.

Helheten

Jeg fant en novelle som jeg må si jeg synes virker litt ukomplett, eller, fragmentert? Nei, tull. Den står her i sin helhet, problemet mitt med den var bare nettopp det; hvor var liksom helheten her.

Det er iskaldt, tenker han og klamrer jakken rundt seg, fortsatt blir han kaldere likevel, solen som hadde truffet ham i ansiktet før han gikk ut var bedragersk.

En litt kvalm, kjent følelse hadde inntatt kroppen hans denne dagen, han var sikker på at det var på grunn av været, at kroppen hans kjente igjen dennes årstiden og ble dårlig av assosiasjonene, minnet om hva som hadde hendt på denne tiden for tre år siden.

Han tenkte litt på hva han skulle gjøre etter han hadde fullført møtet med en venn, men fant tanken utilgjengelig og vekslet på den: Hva skal jeg gjør akkurat nå? - Nei, nå er jeg jo på vei dit.

På tilbakeveien var tanken fremdeles like utilgjengelig, selv om tanken nå gjalt nuet: Hva skal jeg gjøre nå?

Så satt han bare innendørs uten å gjøre noe.

Man kan slå seg til ro med tanken om at hverdagen ikke er helhetlig - eller livet for den saks skyld – hvilket kanskje er grunnen til at så mange av oss behages av den helheten man kan finne i musikk, mattematikk, litteratur, fotografi, matlaging... Jeg finner trygghet i enhetens helhetlighet - denne kortteksten gav meg litt angst. Hvem skriver vel sånt noe tull, vi burde umiddelbart forkaste disse halverte endene som treffer oss med motstand; tenk bare hvor farlig en saks blir straks man brekker den i to deler. Helt ubrukelig blir den også.

Eva

Klikk-klikk-klikk, den assosiasjonsrike lyden av en trillekoffert, alltid akkompagnert av et menneske på vei til eller fra et sted; der stod hun - kofferten bak henne - i sin vinrøde kåpe, leppestift, sorte og markante briller, velordnet og levende hår; blikket stod, fremfor alt (henne, kofferten hennes), på egne ben. Hun stod der som summen av alle sine erfaringer, klar for hva hun enn hadde i vente. Dette levende portrettet av en ung kvinne stod altså framfor meg og tilbød meg sitt blikk, sine ord. Minnet er forhøyende. Jeg blir rett og slett trippet ut.

I en stasjon på metroen opplevde en kjent person noe lignende som han i etterkant beskrev i noen veldig få ord som senere skulle bli ubegripelig berømte. Selv har jeg funnet den samme situasjonen, tror kanskje jeg har vært akkurat der og sett nesten akkurat det, bare i en litt senere og svakere utgave. Da fant jeg det slik at ingen av de tilstedeværende virket som om de visste hvorfor de var det. Altså, ingen visste hvorfor de var der. De visste nesten ikke hvor de i det hele tatt var.

Jeg derimot er tilbake i Bergen, etter å ha vært på Vestfrik i Sveio en liten stund. Med andre ord er de nedelandske byene mine i SimCity blitt enda mer folkerike, Mii'ene mine i Wii Sports har gått betraktelig opp i skill level i boksing og bowling, de ti første kapitlene av Don Quijote er lest og kjæresten min har laget sjokoladekake med meg. Og så har jeg lest noen interessante essays. Et norsk essay fra 1890 om en kokebok slo meg som kjempeartig, og jeg skal begynne å skrive en oppgave om dét og et Virginia Woolf essay denne uken. Men én ting om gangen; først tar jeg på meg skoene og gjør meg klar for å dra. Jeg har sluttet å røyke. Utover dét velger jeg å ikke dele mer av det personlige livet mitt med internettbrukere. Ignorer tanken om at ingenting er ekte, bare gjør det. (jf. første innlegg, "Erklæring"). 

Hun har sluttet å glede seg til gode måltid. Vi bør alltid glede oss over god mat. Hun sluttet. Vi gir tapt. Uff, sådan kan Guds barn ha det i denne verden.

Huset på prærien

Dette gamle huset er ganske gjennomsnittlig. Det er ikke direkte stygt, men langt fra vakkert. Jeg ville ikke kalt det middels pent engang, det er kanskje litt under gjennomsnittet. Det står på en gård, omgitt av myr, gresset som en gang ble trakket på og spist av dyr. Nå er gresset kun gammel mose, fuktig og bløt; ingen dyr trakker på det lengre. Dette husets farge er udefinerbart, mest fordi sumpen rundt er innhyllet i en mer eller mindre permanent tåke. Kanskje lever huset sitt eget liv, for det høres; det luktes; det puster tungt og knaker selv på vindstille dager. Svært få nærmer seg dette huset. De siste livsformene som oppsøkte det var tre gutter i alderen 9-12, som egget hverandre til å gå inn i det. 

Ingen av dem turde.

Hender og føtter.

Kollokvielederen min sa hun måtte betale for utskriftene selv. For vi satt der og forventet utskrifter. De skulles deles ut; vi skulle beholde dem. Og da tenkte jeg, hvilken bagatell - hun nevner dette sikkert bare for å dekke den pinlige stillheten som ellers ville vært.

Min dag fortsatte i en positiv retning. Forelesingen ble avlyst og jeg fikk tid til å lese. Jeg skrev en hel side på oppgaven min. Så dro jeg på studentsenteret og svømte litt. For å toppe dette leste jeg enda litt til rett etter å ha svømt, mens jeg nøt en velfortjent kaffe. Så fantastisk! Så fantastisk det er å føle seg litt effektiv for en gangs skyld! Og alt dette uten å måtte konversere med et eneste menneske! - jo ett, men kun ett! Og kvelden gikk ut på å møte gamle bekjente, gode venner og nye mennesker. Et utypisk døgn, altså.

Ubehaget framtred kun i denne siste delen av dagen. Jeg satt i en sofa, en tetthet av mennesker, og visste igjen at jeg er vist kommet på feil klode! Her er så underligt...

Å være effektiv er å glemme seg selv. Å bare dra ut og kjøpe blomstene selv.

Het ijskoud

Igår jobbet jeg et ti-timers skift. Heldigvis var det forholdvis rolig mesteparten av tiden.

Da en av servitørene hadde lunsjpause satt jeg og pratet med henne. Hun kikket mye ut av de svære glassrutene i restauranten og virket ganske distansert. Hun sa:

I heard it's gonna snow again, tonight.

Jeg sa jeg hadde vanskelig for å tro det, siden det hadde regnet i hele dag og det virket som om temperaturen hadde stabilisert seg.

Hun kikket fortsatt ut på isrestene, som var grå og tilskitnet av grus og trafikk. Plutselig ble den lille nederlandske røsten hennes skjelvende.

I can't take it anymore. I hate this snow.

Jeg ble taus. Da kom tilfeldigvis en annen kollega bort og sa, med sin maskuline, svenske stemme:

You're always so emotional. You're crying all the time.

Jeg hadde ikke opplevd henne på denne måten før, så jeg visste ikke om han tulte.

De ti timene strakk seg over en halv dag og en hel kveld. Det regnet fremdeles da jeg gikk hjem, så jeg bandt skjerfet rundt hodet for at håret mitt skulle bli minst mulig vått. Jeg skilte lag med den svenske servitøren ganske fort, han sa jeg måtte sove godt. Det tok litt lengre tid enn vanlig å komme seg hjem fordi jeg forsøkte å ikke skli på isen.

Idag våknet jeg, veldig godt uthvilt og klar for en ny dag. Da jeg kikket ut vinduet ble jeg litt sjokkert, litt berørt. Det hadde lagt seg ny snø over byen. Umiddelbart tenkte jeg på noe min nederlandske kollega hadde sagt dagen før, at når solskinnet kom skulle hun kjøpe seg ny kåpe.

Objektiv

Kvart over ti, lørdag kveld

endelig befridd fra mitt skjell

En kyklop og en gigant

spilte Yatzi med meg, og vant.

Etterpå dro vi ut og skilte lag. Jeg oppsøkte det nærmeste utestedet med prosjektor. De viste en film fra 80-tallet som handlet om hvordan menneskeheten har gått fra en nomadisk til en sivilisert tilstand. En del av klippene var bare portretter av mennesker som stod helt i ro og stirret rett inn i kamera. Jeg stirret tilbake, rett i øynene på disse ukjente, tause ansiktene som beskuet meg. Men uttrykket og holdningen deres virket liksom de stirret rett inn i mitt mørke hjerte. Jeg har ikke et mørkt hjerte, men dette gjorde de likevel. Det minte meg om det å stirre inn i et speil, i øynene på betrakteren der. Bak speilet er en skjerm som projiserer et bilde. Et rasjonelt sinn kan umulig fastslå om det er en illusjon eller sannhet. Men denne speiltilstanden var veldig lik den jeg opplevde foran veggen som fikk filmen vist på seg.

Da jeg dro ut igjen var ikke filmen over enda. Det var ikke så viktig å få med meg slutten. Istedet gikk jeg med hodet vendt direkte opp mot himmelen hele veien hjem igjen. Når jeg tenker tilbake på hjemturen nå, tenker jeg på en japansk myte om en skog-gud som fikk hodet kappet av. Den stakk da halsen sin inn i himmelen og lot himmelen samle seg rundt den i en ball, til himmelen ble dens nye hode. 

Imorgen sitter jeg sannsynligvis på en flyplass og spiser en makibit mens jeg tenker på den nye Comme des Garcons skjorten min.

Omtrent midtveis i livet havnet jeg i en mørk skog.

Og selv om det var herlig å ha unnslippet byens metafysikk,

synes jeg å ha mistet mitt tidsperspektiv.

Hadde jeg stirret på hordene av kjelkefarende barn

(disse kortvokste skapningene som vrælte

mens de svingte og bremset

som profesjonelle Mario Kart Wii nerder)

siden mine øyner først åpnet seg,

eller hadde jeg knapt hatt tid

til å røyke en Lucky Strike,

hadde jeg på jobb knapt hatt tid til å

karamellisere toppen på en liten porsjon créme brûlée.

Jeg slengte kappen over skulderen

og sprang forbi de tre udyrene som forsøkte

å nekte meg adgang.

Én av dem satt på alle fire,

men kunne likevel tale i alle slags tunger.

Min kompanjong, en ekte klassiker,

stod trofast ved rulletrappen og ventet.

Jeg var overrasket men lettet over at de hadde innstallert en rulletrapp ved Helvetes inngang.  

Erklæring

Opprettelsen av en ny blogg trenger, i sin aller første post, en grunnlov. Et fundament.

Tanken bak er i grove trekk at den skal stå som en slags fiktiv dagbok. 

Jeg er også veldig glad i intertekstualitet, så her gjelder det å være på vakt.

Jeg erklærer herved bloggen aktiv.