Da en av servitørene hadde lunsjpause satt jeg og pratet med henne. Hun kikket mye ut av de svære glassrutene i restauranten og virket ganske distansert. Hun sa:
I heard it's gonna snow again, tonight.
Jeg sa jeg hadde vanskelig for å tro det, siden det hadde regnet i hele dag og det virket som om temperaturen hadde stabilisert seg.
Hun kikket fortsatt ut på isrestene, som var grå og tilskitnet av grus og trafikk. Plutselig ble den lille nederlandske røsten hennes skjelvende.
I can't take it anymore. I hate this snow.
Jeg ble taus. Da kom tilfeldigvis en annen kollega bort og sa, med sin maskuline, svenske stemme:
You're always so emotional. You're crying all the time.
Jeg hadde ikke opplevd henne på denne måten før, så jeg visste ikke om han tulte.
De ti timene strakk seg over en halv dag og en hel kveld. Det regnet fremdeles da jeg gikk hjem, så jeg bandt skjerfet rundt hodet for at håret mitt skulle bli minst mulig vått. Jeg skilte lag med den svenske servitøren ganske fort, han sa jeg måtte sove godt. Det tok litt lengre tid enn vanlig å komme seg hjem fordi jeg forsøkte å ikke skli på isen.
Idag våknet jeg, veldig godt uthvilt og klar for en ny dag. Da jeg kikket ut vinduet ble jeg litt sjokkert, litt berørt. Det hadde lagt seg ny snø over byen. Umiddelbart tenkte jeg på noe min nederlandske kollega hadde sagt dagen før, at når solskinnet kom skulle hun kjøpe seg ny kåpe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar