The Sand burial of the Ego

Jeg lurer på om man i våre dager kan si "Hei, jeg dropper semesteroppgaven; jeg klarte ikke helt å relatere den til livet mitt."

Om dette imidlertid blir aktuelt, er det nok på HF at det først slår gjennom.

Man kan iallefall kalle det nederlandske språket en stimulerende øvelse for munnen.

Hem-hem.

Sunday is the cruellest day, weeping

Tulips out of the flat land, raining

Memory and desire, sinking

Dull roots in spring dirt.

Monday is the finest day

it is as if every week is the start and the end

of an entire tragedy

Om Forrige Innlegg

Forrige innlegg slår meg (skuffende nok) å havne inn under kategorien Postmodernistisk Søppel.
Eller, om jeg skal feste merkelappen selv: Fjas og Mas.

Det er et stort mirakel hvordan ens egen skrift kan morfe fra en opplyst gudinne til en sliten prostituert (ingenting vondt ment mot dere som leser dette og faktisk er en av delene, metaforen var ment like sjeleløst som f.eks. vår venn "kniven i skuffen"; den som definitivt ikke er den skarpeste). Når skal man slutte å skrive? Jeg gir meg som oftest idet siden blir tom. Jeg forsøker å unngå setninger som begynner med «Jeg er», spesielt de ikke-nedsettende; men...

Jeg er en trøtt skjøge selv: uansett hvilke jobber jeg kaster meg inn i får jeg aldri betalt. Det mest slitsomme arbeidet er det som både er ulønnet og ikke-veldedig. Belønningen kommer alltid i en helt urelatert episode, vanligvis i de fjerneste og mest utypiske livsituasjonene. Den krever at man alltid lytter.

Identitetskrisen - en hverdagsituasjon

"Er denne identiteten en erstatning for noe?"

Nice first sentence. Ha ha! I think I have a first sentence, Leonard. See you later!

Nåh, vel, vel, vel. Istedet for å sitere meg selv ordrett. Istedet for noe annet (hva?) holder jeg fast i denne identiteten. Jeg springer ikke lengre mellom ulike, men smiler til planleggeren min fordi den reflekterer så fint hvem jeg er. Men man finner så klart ikke alt i den. Jeg er kun alt når jeg sover.

Videoutkast 1