Om Forrige Innlegg

Forrige innlegg slår meg (skuffende nok) å havne inn under kategorien Postmodernistisk Søppel.
Eller, om jeg skal feste merkelappen selv: Fjas og Mas.

Det er et stort mirakel hvordan ens egen skrift kan morfe fra en opplyst gudinne til en sliten prostituert (ingenting vondt ment mot dere som leser dette og faktisk er en av delene, metaforen var ment like sjeleløst som f.eks. vår venn "kniven i skuffen"; den som definitivt ikke er den skarpeste). Når skal man slutte å skrive? Jeg gir meg som oftest idet siden blir tom. Jeg forsøker å unngå setninger som begynner med «Jeg er», spesielt de ikke-nedsettende; men...

Jeg er en trøtt skjøge selv: uansett hvilke jobber jeg kaster meg inn i får jeg aldri betalt. Det mest slitsomme arbeidet er det som både er ulønnet og ikke-veldedig. Belønningen kommer alltid i en helt urelatert episode, vanligvis i de fjerneste og mest utypiske livsituasjonene. Den krever at man alltid lytter.