De var kommet fra himmelen til jorden, dukket opp som lyden etter
den trufne pianotangenten; én etter én men mange på en gang, i forskjellige
farger men i lik drakt. De ble så mange at folk samlet seg for å spekulere på
hva de gjorde. De overtok menneskelige prinsipper men inneholdt fremmede
essenser. Folk flest turde enten ikke å undersøke dem eller gjorde det kun på
avstand. Familien min så både humoren og absurditeten i det.
Jeg gikk rett inn
til dem ved første anledning og krevde å få se hvem de var, for jeg visste at
en del av meg var noe tilsvarende. Kun med menneskelige ansikter og kropper lot de meg få
omgås dem en enkel kveld, og de kunne ikke alltid svare meg like tydelig som
jeg klarte å spørre dem. Ingen av dem lot meg snakke med dem lengre enn hva de
fant passende, så jeg konverserte med en del av dem iløpet av kvelden. Det var
til og med en som kysset meg; han kunne ikke svare da jeg spurte om hvorfor det
var så godt. Kvelden gikk over og alle holdt opp med sine tomhendte sysler samtidig.
Lysene gikk av, jeg forsøkte å krype ut selv om de kanskje kom til å stanse
meg. Ja; de kom der utenifra. Ja; de var interessert i å overta for oss her.
Ja; det var noe ved deres inderlighet som var unevnelig og fullkomment.
