Eva

Klikk-klikk-klikk, den assosiasjonsrike lyden av en trillekoffert, alltid akkompagnert av et menneske på vei til eller fra et sted; der stod hun - kofferten bak henne - i sin vinrøde kåpe, leppestift, sorte og markante briller, velordnet og levende hår; blikket stod, fremfor alt (henne, kofferten hennes), på egne ben. Hun stod der som summen av alle sine erfaringer, klar for hva hun enn hadde i vente. Dette levende portrettet av en ung kvinne stod altså framfor meg og tilbød meg sitt blikk, sine ord. Minnet er forhøyende. Jeg blir rett og slett trippet ut.

I en stasjon på metroen opplevde en kjent person noe lignende som han i etterkant beskrev i noen veldig få ord som senere skulle bli ubegripelig berømte. Selv har jeg funnet den samme situasjonen, tror kanskje jeg har vært akkurat der og sett nesten akkurat det, bare i en litt senere og svakere utgave. Da fant jeg det slik at ingen av de tilstedeværende virket som om de visste hvorfor de var det. Altså, ingen visste hvorfor de var der. De visste nesten ikke hvor de i det hele tatt var.

Jeg derimot er tilbake i Bergen, etter å ha vært på Vestfrik i Sveio en liten stund. Med andre ord er de nedelandske byene mine i SimCity blitt enda mer folkerike, Mii'ene mine i Wii Sports har gått betraktelig opp i skill level i boksing og bowling, de ti første kapitlene av Don Quijote er lest og kjæresten min har laget sjokoladekake med meg. Og så har jeg lest noen interessante essays. Et norsk essay fra 1890 om en kokebok slo meg som kjempeartig, og jeg skal begynne å skrive en oppgave om dét og et Virginia Woolf essay denne uken. Men én ting om gangen; først tar jeg på meg skoene og gjør meg klar for å dra. Jeg har sluttet å røyke. Utover dét velger jeg å ikke dele mer av det personlige livet mitt med internettbrukere. Ignorer tanken om at ingenting er ekte, bare gjør det. (jf. første innlegg, "Erklæring"). 

Hun har sluttet å glede seg til gode måltid. Vi bør alltid glede oss over god mat. Hun sluttet. Vi gir tapt. Uff, sådan kan Guds barn ha det i denne verden.