Helheten

Jeg fant en novelle som jeg må si jeg synes virker litt ukomplett, eller, fragmentert? Nei, tull. Den står her i sin helhet, problemet mitt med den var bare nettopp det; hvor var liksom helheten her.

Det er iskaldt, tenker han og klamrer jakken rundt seg, fortsatt blir han kaldere likevel, solen som hadde truffet ham i ansiktet før han gikk ut var bedragersk.

En litt kvalm, kjent følelse hadde inntatt kroppen hans denne dagen, han var sikker på at det var på grunn av været, at kroppen hans kjente igjen dennes årstiden og ble dårlig av assosiasjonene, minnet om hva som hadde hendt på denne tiden for tre år siden.

Han tenkte litt på hva han skulle gjøre etter han hadde fullført møtet med en venn, men fant tanken utilgjengelig og vekslet på den: Hva skal jeg gjør akkurat nå? - Nei, nå er jeg jo på vei dit.

På tilbakeveien var tanken fremdeles like utilgjengelig, selv om tanken nå gjalt nuet: Hva skal jeg gjøre nå?

Så satt han bare innendørs uten å gjøre noe.

Man kan slå seg til ro med tanken om at hverdagen ikke er helhetlig - eller livet for den saks skyld – hvilket kanskje er grunnen til at så mange av oss behages av den helheten man kan finne i musikk, mattematikk, litteratur, fotografi, matlaging... Jeg finner trygghet i enhetens helhetlighet - denne kortteksten gav meg litt angst. Hvem skriver vel sånt noe tull, vi burde umiddelbart forkaste disse halverte endene som treffer oss med motstand; tenk bare hvor farlig en saks blir straks man brekker den i to deler. Helt ubrukelig blir den også.