.

Omtrent midtveis i livet havnet jeg i en mørk skog.

Og selv om det var herlig å ha unnslippet byens metafysikk,

synes jeg å ha mistet mitt tidsperspektiv.

Hadde jeg stirret på hordene av kjelkefarende barn

(disse kortvokste skapningene som vrælte

mens de svingte og bremset

som profesjonelle Mario Kart Wii nerder)

siden mine øyner først åpnet seg,

eller hadde jeg knapt hatt tid

til å røyke en Lucky Strike,

hadde jeg på jobb knapt hatt tid til å

karamellisere toppen på en liten porsjon créme brûlée.

Jeg slengte kappen over skulderen

og sprang forbi de tre udyrene som forsøkte

å nekte meg adgang.

Én av dem satt på alle fire,

men kunne likevel tale i alle slags tunger.

Min kompanjong, en ekte klassiker,

stod trofast ved rulletrappen og ventet.

Jeg var overrasket men lettet over at de hadde innstallert en rulletrapp ved Helvetes inngang.