endelig befridd fra mitt skjell
En kyklop og en gigant
spilte Yatzi med meg, og vant.
Etterpå dro vi ut og skilte lag. Jeg oppsøkte det nærmeste utestedet med prosjektor. De viste en film fra 80-tallet som handlet om hvordan menneskeheten har gått fra en nomadisk til en sivilisert tilstand. En del av klippene var bare portretter av mennesker som stod helt i ro og stirret rett inn i kamera. Jeg stirret tilbake, rett i øynene på disse ukjente, tause ansiktene som beskuet meg. Men uttrykket og holdningen deres virket liksom de stirret rett inn i mitt mørke hjerte. Jeg har ikke et mørkt hjerte, men dette gjorde de likevel. Det minte meg om det å stirre inn i et speil, i øynene på betrakteren der. Bak speilet er en skjerm som projiserer et bilde. Et rasjonelt sinn kan umulig fastslå om det er en illusjon eller sannhet. Men denne speiltilstanden var veldig lik den jeg opplevde foran veggen som fikk filmen vist på seg.
Da jeg dro ut igjen var ikke filmen over enda. Det var ikke så viktig å få med meg slutten. Istedet gikk jeg med hodet vendt direkte opp mot himmelen hele veien hjem igjen. Når jeg tenker tilbake på hjemturen nå, tenker jeg på en japansk myte om en skog-gud som fikk hodet kappet av. Den stakk da halsen sin inn i himmelen og lot himmelen samle seg rundt den i en ball, til himmelen ble dens nye hode.
Imorgen sitter jeg sannsynligvis på en flyplass og spiser en makibit mens jeg tenker på den nye Comme des Garcons skjorten min.
"Imorgen sitter jeg sannsynligvis på en flyplass (...)" - Å?
SvarSlettNei, det gjør jeg ikke. Jeg spilte forsåvidt ikke Yatzi med en kyklop heller. (jf. konstitutionen)
SvarSlett