Hvordan var 11:11 for deg?

Var ansiktsuttrykkene de samme,
smakte luften slik den alltid gjør?

Tenkte du på den rituelle fascinasjonen
for symbolisme og magiske tall?

Var hendene dine litt skjelvne,
var alt inni deg slik som før?

De som satt ombord på fly visste nok ikke nøyaktig hva klokken var, men de kjente sikkert at det som nå passerte dem raskest var rom, og ikke tid.

Van Jou

Han har lagt igjen en liten lapp til meg, jeg skrev den inn på PC'en etter å ha lest den fire ganger, kun noen korte setninger. Lyden av dem gynger i meg, lyden av de ordene og hans stemme. Det var den første lyden jeg hørte idag, stemmen som vekket meg for å lokke meg nærmere; jeg krøp inntil og ble holdt godt fast, hørte og kjente denne pusten bedre, en lett og varm vind som traff skuldrene mine, en hånd som ikke ville slippe min. Vi kunne ikke sovne fra hverandre i denne nærheten, vi drømte den samme drømmen, den om oss som gikk langs kanalene i et nydelig høstvær på leting etter nye steder å være sammen; oss ved kanten på broen hvor solen traff oss og vi snakket om denne drømmen vi begge hadde hatt.

Voor Jou

Hvor langt skal vi gå, hvor skal vi nå, hvor gikk han da, jeg skulle ta ham i hånden, løfte og klemme den litt, slenge armene våre frem og tilbake, iblant se bort på deg for å eliminere begges usikkerhet, ikke slippe den før jeg sklir i snøen og skvetter litt, ler og savner hånden din med en gang, den som jeg tar straks jeg er på bena igjen og vi går videre til vi er hos meg og kan holde om hverandre, trykke oss tett sammen og stryke hverandres skuldrer.

Jeg kjente deg en gang, kort fortalt, da byen virket befolket og fortauet var mykere. Nå har jeg sluttet å ordne håret, jeg ser denne plassen gjennom solbriller, den samme som jeg gikk på før du kom, mens du var her og etter du dro. De siste ukene har det begynt å dale glitrende sand på meg, som klør og synes av alle.

Gresset er ekstremt tørt, så det neste knaser under føttene hans. Jorden under er hard og sprukket, bortsett fra de områdene som vætes av sprinkleranlegget. For noen timer siden stod han der ute mens han hadde en telefonsamtale. Han er fremdeles barbent. Nå går alt mye saktere, siden det er natt og han egentlig ikke vet hva han gjør. Han ser så vidt noe som helst, og kommer ikke til å huske noe av hva han har sett når han våkner. Men hva vil vekke ham, når selv den stadig økende lyden av syngende gresshoppere ikke gjør det? Muligens hans egen pust, siden den er kjøligere enn natteluftens varme fuktighet. (Eller kanskje kommer Scruffy nysgjerrig snikende og slikker ham på leggen)

Men nå har han gått så langt bort fra huset at det knapt synes som et fjernt lys gjennom de tettvokste buskene. Ville noen klart å se smilet som breide seg over ansiktet hans hvis han våknet nå?

01 01 10

Broen var revet ned. Visstnok var den en gang blant jordens største. Jeg hadde turistet vestsiden først, nå var jeg usikker på retningen jeg skulle fortsette i. Så dyrebar denne byen var, slik et tap i dens historie, ruinene praktfulle. Hver bygning inneholdt representable, særegne minner, historier i full detalj. Så mye lys, så mye kultur. Stadig nye farger, tykke konturer, inntil stopp - inntil de selv stanset dem. Der fløt elven, der var maten, her produserte de bilder - der levde de egne liv i skjul, her i offentlighet. Alle monumenter reist på seg selv, all teknologi basert på natur, alle transportmidler imitasjoner av dyr, intet skille mellom tid og rom egentlig, kun i praktisk tankegang (i svært få områder).
Jeg frykter ikke å bli til støv, lik dem. Jeg frykter å aldri bli funnet.

The Sand burial of the Ego

Jeg lurer på om man i våre dager kan si "Hei, jeg dropper semesteroppgaven; jeg klarte ikke helt å relatere den til livet mitt."

Om dette imidlertid blir aktuelt, er det nok på HF at det først slår gjennom.

Man kan iallefall kalle det nederlandske språket en stimulerende øvelse for munnen.

Hem-hem.

Sunday is the cruellest day, weeping

Tulips out of the flat land, raining

Memory and desire, sinking

Dull roots in spring dirt.

Monday is the finest day

it is as if every week is the start and the end

of an entire tragedy

Om Forrige Innlegg

Forrige innlegg slår meg (skuffende nok) å havne inn under kategorien Postmodernistisk Søppel.
Eller, om jeg skal feste merkelappen selv: Fjas og Mas.

Det er et stort mirakel hvordan ens egen skrift kan morfe fra en opplyst gudinne til en sliten prostituert (ingenting vondt ment mot dere som leser dette og faktisk er en av delene, metaforen var ment like sjeleløst som f.eks. vår venn "kniven i skuffen"; den som definitivt ikke er den skarpeste). Når skal man slutte å skrive? Jeg gir meg som oftest idet siden blir tom. Jeg forsøker å unngå setninger som begynner med «Jeg er», spesielt de ikke-nedsettende; men...

Jeg er en trøtt skjøge selv: uansett hvilke jobber jeg kaster meg inn i får jeg aldri betalt. Det mest slitsomme arbeidet er det som både er ulønnet og ikke-veldedig. Belønningen kommer alltid i en helt urelatert episode, vanligvis i de fjerneste og mest utypiske livsituasjonene. Den krever at man alltid lytter.